Sammenhengen mellom genetikk og ADHD har vært kjent lenge. I vår forskning har vi sett at det finnes sårbarhetsgener som kan trigge en ADHD-tilstand, og at disse har større betydning enn miljøfaktorer.
Jan Haavik har forsket på ADHD i over 20 år, og en av de viktigste grunnene til at han vier store deler av sitt arbeid til dette er overbevisningen om at kunnskap er den viktigste kuren mot fordommer.
– Det har vært en tendens til å kategorisere tilstander innen medisin som mer eller mindre verdige. Innen psykiatrien var ADHD lenge regnet som en litt mindre viktig tilstand enn de klassiske. Derfor var det viktig for oss å styrke kunnskapsgrunnlaget for ADHD-tilstander, og kartlegge årsakssammenhengen mellom gener og miljø.
Ingen pasienter er like
ADHD regnes i dag som en nokså vanlig tilstand og en kompleks genetisk sykdom. Sannsynligvis finnes det flere tusen genetiske komponenter som kan øke risikoen for å utvikle ADHD. Men det er mange faktorer som bidrar til opplevelsen av alvorlighetsgrad, et finurlig samspill mellom genetikk og miljø.
– Noen sier at hvis du har sett én ADHD-pasient, så har du sett én ADHD-pasient. Det er vanskelig å sammenligne pasienter, noe som viser at dette er en veldig sammensatt tilstand.
Utfordrende å kartlegge sykdomsbildet
Kompleksiteten i tilstanden stiller større krav til klinikere som skal behandle ADHD og eventuelle tilleggslidelser. Haavik mener det må spørres systematisk om faktorer som kan kartlegge hva som oppstår som følge av genetikk og miljø, slik at behandling blir mer målrettet.
Det er viktig å vite at ADHD ikke er en sosialt betinget sykdom, men en kompleks tilstand som ofte kommer til uttrykk ved for eksempel andre nevrobiologiske tilstander som autisme eller tourettes syndrom.
– ADHD kan forverre både en nevrologisk og kroppslig tilstand. For eksempel kan det være vanskelig å ha diabetes hvis man sliter med dårlig organiseringsevne som følge av ADHD, og vi vet også at mange nevrologiske tilstander oppstår som en følge av de utfordringene det er å leve med ADHD.
Hvis man har en langvarig depresjon kan en udiagnostisert ADHD ligge til grunn og kreve behandling, og motsatt: Hvis en pasient er diagnostisert med ADHD kan det være at vi må behandle tilleggslidelser først eller i tillegg til ADHD.
Se Jan Haavik snakke om sammenhengen mellom genetikk og ADHD her.
Et bredt spekter av tilstandsgrader
Jan Haavik understreker at ADHD er en spektrumstilstand, som kan sammenlignes med blodtrykket vårt. Alle mennesker har et blodtrykk, noen har høyt og andre lavt. Høyt blodtrykk øker risikoen for følgetilstander, som hjerneblødning eller hjerte- og karsykdommer.
Slik kan også ADHD forklares. Mye hyperaktiv og impulsiv adferd kan øke risikoen for å falle ut av samfunnet, som igjen kan gi psykisk belastning for den det gjelder.
– Det er satt en praktisk grense for høyt blodtrykk for å kunne behandle preventivt. Slik setter vi også målinger i spektrumdiagnostisering ved ADHD.
– Da vi startet å interessere oss for ADHD laget vi en oversikt over viktige forskningstema som vi ønsket å kartlegge, der forekomsten av ADHD var vesentlig, men der vi også løftet betydningen av interaksjonen mellom genetiske og miljømessige risikofaktorer.
– Listen over forskningsområder innenfor tematikken var ambisiøs, og vi er på ingen måte ved veis ende. Men resultatene så langt har vært entydige: Det finnes genetiske markører som øker risikoen for ADHD. Denne kunnskapen om genetikk og molekyler leder oss i retning av mulig ny behandling, og den vil forhåpentligvis øke kompetansen om et komplekst samspill mellom arv og miljø, avslutter Jan Haavik.
Forskning viser at jenter med ADHD har andre symptomer og utfordringer enn gutter.Se Berit Skretting Solberg fortelle om kjønnsforskjeller knyttet til ADHD her.
C-ANPROM/NO/ELVA/0031 Oktober 2024