Å leve med ADHD er omfattende, men håndterbart. Boken «ADHD – 7 veier til ny forståelse» er veilederen jeg selv savnet da jeg fikk diagnosen. Ja, jeg lever med ADHD, men hva betyr det for meg og mine omgivelser?

Kristin Leer er utdannet lege, og var ikke overrasket da hun fikk konstatert ADHD som 44-åring. Med denne endelige bekreftelsen ble det enklere å sette kriterier for sitt eget liv, og lettere å forklare sin væremåte overfor andre.

– Det kan være frustrerende å være gift med en som systematiserer barnas klær etter størrelser og farger, men som glemmer å kjøpe melk tre dager på rad. Eller som overraskende skifter tema midt i en fortrolig samtale. Det kan oppstå uro og usikkerhet rundt oss med ADHD. Tankene våre hopper og danser, og impulsiviteten er vanskelig å styre, forklarer Kristin.

– For å skape forståelse må vi først og fremst erkjenne oss selv. Vi er så mye, og vi føler så mye. Det kan gjøre oss sårbare i et samfunn som er bygget opp rundt gitte strukturer.

Når selv det enkle blir vanskelig

Kristin har selv følt på hvordan samfunnets forventninger kan oppleves som utmattende. Men hvordan har hun lært seg å møte disse?

– Jeg prioriterer! Og jeg har lært å si nei. Det er fremdeles forventninger om at mamma fikser «alt», men jeg har definert min egen kapasitet og tør å si i fra når det blir for mye.

– Jeg prøver også å være uthvilt og spise regelmessig – da blir det enklere å ta avgjørelser og gjennomføre daglige oppgaver. Nå har jeg kontroll over søvnen, men kan glemme å spise eller legge meg fordi jeg er dypt engasjert i en arbeidsoppgave.

– Vi med ADHD kan være kjempegode til å løse komplekse oppgaver som krever fokus, men så kan vi være elendige på noe så enkelt som å betale en regning. Klart det er frustrerende for de rundt oss, og ikke minst for oss selv, forteller hun.

Som lege har Kristin erfart at tradisjonelle arbeidsrutiner er utfordrende. Hun kan jobbe konsentrert og målrettet i en lang periode, men plutselig er det tomt. Da kommer rastløsheten og det blir vanskelig å fokusere.

Fortelle om diagnose, eller ikke?

– Jeg har en oppfordring til arbeidsgivere: Vær bevisst hvilken enorm ressurs vi med ADHD er. Vi kan jobbe dedikert og entusiastisk, og tåler ofte mer enn andre når vi er «på». Til gjengjeld trenger vi tid til å hente oss inn, og vi har behov for fleksibilitet, sier Kristin.

God tilrettelegging og forståelse er Kristins viktige oppfordring til omgivelsene til mennesker med ADHD.

Å bli diagnostisert i voksen alder gjorde at mange brikker falt på plass for Kristin. Hun fikk bedre forståelse for hvordan ADHD påvirket dagliglivet hennes, og fikk tilgang til behandling, psyko-edukasjon og tilrettelegging. I dag jobber hun i psykiatrien med mye rusproblematikk, og opplever at det ofte er samfunnets forventninger til enkeltindividet som gir de største utfordringene. Hun mener vi må tilrettelegge slik at individets unike ressurser presenteres som en styrke og ikke en belastning.

Da Kristin ble diagnostisert med ADHD ble hun rådet til ikke å informere arbeidsgiver.

– Det ble sagt med omsorg, for fordommene blomstrer også innen psykiatrien. Hemmeligholdelse kan oppleves som «å være i skapet», og jeg følte en stor lettelse da jeg åpnet opp om diagnosen min. Det førte til gode diskusjoner med kolleger, og jeg håper åpenheten min kan skape bedre og bredere forståelse, sier Kristin.

– Det var også derfor jeg valgte å skrive boken «ADHD – 7 veier til ny forståelse», og velger å dele mine personlige erfaringer i media. Jeg forventer ikke at familie og venner skal forstå hvorfor jeg for eksempel aldri klarer å passe tiden, men jeg kan i det minste forsøke å forklare at det følger med diagnosen.

Vil du lese mer om andres erfaringer med ADHD i voksen alder?
Kan ADHD sammenlignes med et umodent rips? Einar Belck-Olsen (38) kjenner seg godt igjen i metaforen. Jeg har nok alltid ligget litt etter, sier Einar. Han ble diagnostisert med ADHD som syvåring.  Les mer Einars erfaringer her.

Jeg har erkjent hvem jeg er med ADHD-diagnose, og forsøker å ta hensyn slik at jeg fungerer best mulig. Jeg er ikke diagnosen min, jeg er Kristin som lever med ADHD.

Boken «ADHD – 7 veier til ny forståelse» har fått god mottakelse. Nå skal boken utgis i Polen, der Kristin studerte medisin. I Polen var det ikke obligatorisk oppmøte på forelesninger, noe som passet Kristin godt.

– Jeg fikk ingenting ut av forelesninger, det ble for mye støy og uro. Men selvstudier fungerte veldig godt! Da kunne jeg jobbe konsentrert hjemme, uten forstyrrelser. I barne- og ungdomsårene slet jeg mye med skolen, og fikk etter hvert konstatert dysleksi. Det var absolutt ingen av resultatene fra skolen som tilsa at jeg skulle klare å gjennomføre medisinstudiet, men mamma hadde troen på meg, forteller Kristin.

C-APROM/NO/ELVA/0055